Fant roen – og livet – hjemme i Farsund

Brenda Spierings var åtte år gammel da familien kom til Norge i 1986. Reisen hit var allerede lang, både geografisk og livsmessig. Foreldrene hadde bodd i Surinam, en tidligere nederlandsk koloni i Sør-Amerika, der faren jobbet som elektrolyseingeniør innen aluminium. Brenda ble født der, og de 6 første barneårene hennes var fylt av varme, farger og et åpent, sosialt liv. Men et militærkupp endret alt. Familien måtte flytte tilbake til Nederland, før faren litt senere fikk et jobbtilbud i Norge.

Det første alternativet var Mosjøen. Brendas mor var ikke så begeistret for å bo så langt nord, men så dukket Farsund opp. Og det var egentlig alt som skulle til. Hun forelsket seg umiddelbart, og etter to år i Nederland flyttet familien til Norge og Farsund. – Tanken var at dette skulle være permanent, forteller Brenda.

Før de kom, hadde familien et litt naivt bilde av Norge, nesten som hentet fra en tegneserie: fjell, vakker natur og masse plass. Førsteinntrykket overgikk allikevel forventningene! Kjøreturen mot Farsund føltes som en film, med fjell og fjorder som åpnet seg rundt dem. Det var sommer, og byen viste seg fra sin aller beste side.

De bosatte seg på Mosvold, og ganske raskt kjente barna på friheten her, noe de hadde savnet i Nederland. I Farsund kunne de være ute hele dagen. Leke i gatene, i skogen, i naturen og komme hjem først når det var kveld og middag. I Farsund var alt vennligere, roligere og mer «uskyldig» enn det Brenda hadde opplevd tidligere i livet.

Språket kom fort. Barna hadde tre måneders innføringskurs i norsk før de gikk rett inn i vanlige klasser. Samtidig flyttet en annen familie fra Surinam hit, også headhuntet til aluminiumsindustrien. Til sammen var de fem barn på samme alder, alle i samme språkopplæring. De ble en liten gruppe i starten, men også en naturlig del av lokalsamfunnet. – Vi ble tatt godt imot, slik jeg opplevde det, sier Brenda.

For barna gikk integreringen nesten av seg selv. For foreldrene var det litt annerledes. Faren hadde jobben og kollegaene. Moren, som var kunstnerisk anlagt, trivdes, men savnet det spontane, tette fellesskapet hun hadde hatt i Sør-Amerika. Folk i Farsund var vennlige, men også mer private.

Likevel ble hverdagen ikke et midlertidig opphold, men et godt sted å vokse opp.

Barndommen i Farsund er full av små minner som fortsatt sitter sterkt. Noen kulturelle overraskelser også. Bursdagsfeiringer var annerledes. «Gymsokker» var et helt nytt begrep. Duskelua hun fikk som barn, akebrett og ikke minst – vinter. Etter seks år i Karibia og 2 år i Nederland var snø, bakker og kulde både uvant og fryktelig spennende.

Så kom ungdomstiden. Og som for mange andre ble Farsund litt for lite.

– Jeg hadde reist uansett, sier hun ærlig.

Etter videregående dro hun først til USA som au pair, drevet av eventyrlyst og nysgjerrighet. Deretter gikk ferden videre til Oslo for studier. Senere bodde hun også i Stavanger. Årene gikk. Hun fikk sitt første barn i 2006. Livet var rikt og fullt, men noe manglet.

Det hun savnet mest var ikke byliv eller tempo. Det var det motsatte. Strendene. Naturen. Roen. Fraværet av køer og stress. At alt var enklere, mer tilgjengelig. Og selvfølgelig familien.

– Hadde det vært studiemuligheter i Farsund, hadde jeg nok kommet tilbake tidligere, sier hun.

Det var da hun fikk barn at tanken om å flytte hjem virkelig festet seg. Hun hadde utdannet seg innen tannteknikk og senere tatt en master i spesialpedagogikk. Nå var tiden inne.

Å komme tilbake til Farsund var annerledes enn å flytte hit som barn. Hun dro som ungdom og kom hjem som voksen og mamma.

– Som ungdom trenger man action. Som voksen får man andre verdier.

Denne gangen satte hun ekstra pris på stillheten, naturen og nærheten til familien. Det føltes som å komme hjem. Samtidig er hun tydelig på at hun har flere hjem, flere steder som har formet henne. Identiteten rommer både det karibiske, nederlandske, det sørlandske og det norske.

I dag kjenner hun mindre behov for å reise bort på ferie. Hun ser tydeligere hva Farsund faktisk har å tilby og hvor rikt livet kan være når tempoet er lavere. For henne handler lykke ikke om hvor man er, men hva man bygger der man er. Likevel er det ingen tvil:

– Livet er enklere i Farsund, mer «back to basic».

Hun anbefaler stedet varmt til familier som vurderer å flytte hit fra utlandet, særlig de som setter pris på natur, frihet og rom for å leve. Ikke nødvendigvis for dem som trenger konstant puls og storbyliv, men for de som ønsker noe mer jordnært.

– Man kan skape sin egen lykke der man er, men i Farsund går livet litt saktere. Og det gir rom for å bygge noe som varer.

Akkurat nå er det Farsund som er hjemme. Og det holder!

Vi takker Brenda for praten, og ønsker henne og familien masse lykke til videre med livet i Farsund.