Hopp til innhold
To barn ligger i høyt gress på et jorde med fjell og gårdsbygninger i bakgrunnen
Listertilflytter

Fra Trondheimsveien til avsides gård lengst øst i Eiken

Fra Trondheimsveien til gård i Hægebostad

Foto: Privat

Skrevet av

Reidar Johannessen
21. november 2026 · 6 min lesing

Emilie Frøitland (26) vokste opp i Eiken og lovet seg selv å aldri flytte tilbake. Likevel endte hun – via Vennesla, verden rundt, Lier og Trondheimsveien i Oslo – opp på en avsidesliggende gård i Hægebostad, med mann, to sønner, snøscooter og jakt rett utenfor døra.

Hægebostad

Rom nummer 4 på Solbakken

Emilie Frøitland (26) vokste opp på Skeie i Eiken, nærmere bestemt på rom nummer 4 i det som på 1930- og 40-tallet var Solbakken Pensjonat. Hun hadde en god oppvekst – men var klar på én ting: Den dagen hun endelig fikk flytte ut, skulle hun aldri flytte tilbake.

I dag lever hun det gode liv på en avsidesliggende gård i Hægebostad. Hva skjedde underveis?

Ut i verden

Som ungdommer flest hadde Emilie mange planer. Hun ville ut – i Eiken skulle hun i hvert fall ikke bli boende. Allerede som 15-åring flyttet hun til Vennesla for tre år på internatskole, før et friår ga henne reiseopplevelser til Romania, Italia, England, Bahamas, Kambodsja og Bangladesh.

Det var under oppholdet i Bangladesh at koronapandemien kom. Hun og reisefølget rakk med nød og neppe det siste flyet ut, og Emilie var plutselig tilbake i barndomsbygda. Våren og sommeren 2020 gikk med til å planlegge bryllup med kjæresten Kristian Frøitland fra Lyngdal. De ble viet på Skeiestranda i Eiken, med Lygnevannet og Hekkfjell som bakteppe.

Fra Trondheimsveien til Verdalsveien

Det nygifte paret satte først kursen mot Lier, og ble der i to år før de flyttet til Trondheimsveien i Oslo. Der tok Emilie lærerskolen, og hun anbefaler sterkt unge å komme seg ut av bygda noen år – i hovedstaden var det alltid kort vei til noe spennende.

Men ekteparet ønsket å stifte familie. De bodde i en liten leilighet i femte etasje uten heis, med en av Oslos mest trafikkerte gater rett utenfor vinduet. Da tok de valget: bort fra Trondheimsveien midt i hovedstaden, og til Verdalsveien – langt mer avsidesliggende, men med noe annet å by på.

Jeg kunne ikke tenke meg noe bedre plass å stifte familie. Mannen min, som opprinnelig er fra Lyngdal, ble gledelig med på lasset – også han trives i bygda. Jeg tok de to siste årene av lærerutdanningen som fjernstudie, og har faktisk også tatt videreutdanning hjemmefra.

Emilie Frøitland

Liv på en bortforpaktet gård

Familien har overtatt besteforeldrenes gård, så langt øst i kommunen man kan komme – helt ved grensa til Åseral. I ferier og helger er det liv og røre blant hyttenaboene, ellers er det stille og fredfullt. En bonde på Kvåle forpakter jorda, så familien kan bo på en levende gård uten å stå for alt gårdsarbeidet selv. I fremtiden drømmer de likevel om litt egen drift.

Til gården hører et stort jaktterreng, og både brødrene og faren til Emilie setter pris på å kunne jakte hjort, rådyr og elg der. Josva og Silas går begge i den eneste barnehagen i Eiken – noe familien ikke ser på som noen begrensning, snarere den tryggeste og beste barnehagen de kan tenke seg.

Hjemme har familien jobbet mye med uteområdene: stor hage, drivhus og alt som trengs for å invitere venner og familie på besøk.

Det er mye å gjøre på en gård, og uteplassen er blitt et samlingspunkt for både store og små. Ungene er med ute så fort de får sjansen, og for dem er det ingen tvil om hva som er høydepunktet i hagen.

Og så har de firhjuling, selvsagt – den er helt uunnværlig på bygda.

Liten gutt med caps kjører firhjuling i hagen på gården i Hægebostad
Foto: Privat
Tre snøscootere på rekke i solnedgang over fjellheia
Når vinteren kommer, byr heia på snøscooterkjøring i solnedgang.Foto: Privat

Nærbutikken, Stompen og gårdsutsalget

Etter jobb er Emilie som regel innom den lokale nærbutikken, en tur innom bygdas bakeri Stompen for nystekt brød, og gjerne et stopp hos gårdsutsalget Oppidalen for kjøtt, egg og annen lokal mat. For familien er det viktig å prioritere kortreist mat og støtte lokale produsenter.

De er også aktive i menigheten Betesda Eiken. Der, som i andre foreninger i bygda, opplever Emilie en inkluderende holdning – hun er sikker på at nye innbyggere blir tatt godt imot.

To personer sitter i snøen ved et bål med grillrist ved gården i Hægebostad, snøkledde fjell i bakgrunnen
Bål og snø hører vinteren på Verdal til.Foto: Privat

Fra anonym by til bygd som kjenner deg

– Her blir vi sett på en helt annen måte. I en by er du helt anonym, her kjenner alle hverandre. Det er stor åpenhet, og menneskene er gjestfrie. Vi ser på bygdas innbyggere som en ekstra familie – mennesker som støtter hverandre og er der for hverandre, sier Emilie.

Helsestasjonen, barnehagen og skolen har små forhold, og det føles trygt. Man har faktisk valget mellom leilighet i sentrum, bolig i byggefelt eller gård i landlige omgivelser. Naturen er viktig for familien, med turmuligheter i skog og hei – for ikke å snakke om snøscooterkulturen og hyttelivet på heia.

– Vi hadde det veldig bra i Oslo, og jeg er glad for de årene. Men her er jeg. Det er her jeg vil være, sier hun.

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å oppdra barn. Livet på landet gir ungene en fantastisk fin barndom, og jeg snakker av egen erfaring.

Emilie Frøitland